LIT1301-mappen er levert. Den er levert! Nå gjenstår det "bare" en skriftlig eksamen om en uke, jeg gruer meg.
Denne søndagen har jeg tilbragt hjemme hos mamma og pappa, og nå skal dere få høre en liten men fin (og trist) historie:
Pusekatter skal ikke bare være kjæledyr, de fortjener en tittel som et familiemedlem like mye som mor, far og barn. Jeg hadde en pusekatt med navn Mons, for få år siden måtte han reise til kattehimmelen. Mons var en macho kosepus. Hard på utsiden, myk som melkedrøm i solen på innsiden. Han likte å være sjef, det er ingen tvil om at han var familiens overhode. Men aller mest var han kosepusen. Hver kveld før leggetid hadde han kosestund på pappa sin mage, t-skjorten til pappa ble alltid våt ved den ene skulderen på grunn av suttingen. Etter kosestund hos pappa ble han med meg opp for å sove. Han ventet alltid utenfor døren da jeg gjorde unna kveldsstellet badet, og deretter tok vi følge opp til sengen min. Som regel lå han ved beina mine, men en og annen gang krabbet han under dyna eller la seg på hodeputen min. Jeg bodde ikke hjemme da pappa ringte og fortalte at Mons var døende, og på en side er jeg glad for det. Jeg ville selvfølgelig være der for pusen min, men tanken på å se han i den tilstanden hadde vært uutholdelig. Det var en veldig trist periode som ventet, spesielt for pappa og meg som var så nært knyttet til han.
I dag ba pappa meg komme bort til vinduet som vender ut mot nedre del av hagen. Under treet der Mons er begravet hadde pappa satt en lyslykt. "Det er cirka bursdagen hans, vet du". Vi vet ikke nøyaktig når Mons ble født, men det var i begynnelsen av desember. Gratulerer med dagen, Mons.
