Pengene jeg får utbetalt fra Lånekassen hver måned varer ikke lenge. Etter at husleie, mobilregning, busskort og andre regninger er betalt er bankkontoen som regel et trist syn. Den største pengeslukeren er kanskje mat. Mat er dyrt, ihvertfall hvis du ønsker å spise skikkelig (kjære medstudenter, dere kan ikke leve på bare nudler). Jeg har løst problemet ved å jobbe ved siden av skolen. Det er ikke snakk om mange timene i uka, men det blir en ganske fin sum hver måned. Det var egentlig ikke penger jeg skulle skrive om i dag, men jobben min. Jeg jobber i Nille, og det er egentlig en koselig jobb. Problemet er kundene. Noen kunder er svært hyggelige, de fleste er helt ok, men mange er grusomme. Jeg gjentar; grusomme. Jeg tviler ikke på at disse grusomme kundene egentlig er flotte og hyggelige mennesker, men hvorfor takler de ikke kunderollen? Det er selvfølgelig mange ansatte i butikker som kan oppføre seg bedre mot kundene, men jeg tror det er flere av oss ansatte som er hyggelige. Ja, jeg sier oss som i inkludert meg. Jeg er hyggelig og høflig, selv mot de mest ufordragelige. Én gang i løpet av mine fem år i Nille har jeg svart en kunde med sint tone (men det var en på-kanten-episode der han var
virkelig stygg mot meg). Kjære kunder, dere må forstå at det ikke er de ansatte sin skyld at butikken er utsolgt for en vare. Det hjelper ikke å kjefte, det hjelper heller ikke at geipen henger ned på knærne. Når det er lang kø og man er alene på jobb hjelper det heller ikke å være ufin, det stresser oss og ting går desto tregere. Det er absolutt ikke vår beslutning at det kun skal være en person på jobb, det må dere ta med de høyere sjefer. Gi oss et lite smil, inkluder
takk i vokabularet, se på oss som mennesker og lær dere at når gitteret er nede så er det faktisk stengt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger kunder har spurt om det er stengt når gitteret er nede og skiltet utenfor døren sier at det har vært stengt i ti minutter.
Takk for meg!